Jeg er ikke helt med på den verste AI-hypen, men dette scenariet slår meg som nokså optimistisk på EUs vegne, pessimistisk på USA og Kinas, og moderat på AI-utviklingens.
Det ender fortsatt med et Europa som er fullstendig oversett internasjonalt, uten vekst eller evne til å diktere betingelser. Og et Europa som ikke kan gjøre noe som helst for å slippe unna denne skjebnen etter 2028 eller der omkring.
Det er selvfølgelig umulig å spå fremtiden, og alt kan skje, men det sier seg selv at så lenge EU fortsetter å kvele innovasjon mens USA støtter det, så vil ikke EU vinne et kappløp om innovasjon.
Det jeg sitter igjen med er en bekymring for at jeg skal sitte her om 10 år, se tilbake, og føle at jeg tolererte alt for mye. At jeg skulle vært utafor stortinget med en ropert hver dag, for lenge siden.
For til syvende og sist har vi alle ansvar for hvordan Norge og Europas fremtid ser ut. Vi velger fremtiden vår hver dag, og jeg tror selv jeg kanskje er for mild og avslappet rundt det som foregår.
Jeg er i alle fall rimelig sikker på at våre tippoldeforeldre ville beskrevet den politikken vi lever med hver dag som en katastrofe.