Her leverer Prof. Hólmsteinn Gissurarson en god fiskeripolitisk oppsummering av hvorfor Island bør holde seg langt unna EU (som også er viktig å ta lærdom fra for Norge):
• Flertallstyranni: Det er EU-flertallet som gjør bestemmelser om fiskefarvann og -kvoter, og land uten kystlinje kan stemme. Ingen land har vetorett. Det betyr ganske enkelt at Island som miniputt gir fra seg nasjonal kontroll over sine farvann.
• Grunnprinsippet er "allemannsrett" til medlemmers farvann: Fiskeripolitikken i EU ble bestemt i 1973 i forkant av behandlingen av medlemssøknadene til store fiskerinasjoner (UK, Irland, Norge og Danmark). For å sikre seg fremtidig ressurstilgang ble det av EU den gang lagt inn en bestemmelse om lik adgang til alle fiskefarvann for alle medlemsland. Unntak skulle bare være midlertidig.
• Kvotedeling kan når som helst endres av flertallet: Systemet med kvotedeling basert på historiske fiskemønster som brukes i dag er ikke en del av traktatene eller lovverket i EU, og EU-flertallet kan når som helst endre det hvis de vil.
• Tomme løfter i medlemskapsdiskusjoner: Hva som blir lovet i innmeldingsdiskusjoner betyr ingenting. Professoren viser til eksempler fra både UK og Irland der fiskere fikk fagre løfter, men ble lurt og hadde ingen sanksjonsmuligheter i ettertid.
I tillegg til at det ødelegger for fiskeri er det også selvfølgelig dyrt å være en såkalt "netto bidragsyter" i EU. Det er beregnet at Island hvert år må betale inn over 2 milliarder NOK mer til unionen enn de får tilbake gjennom medlemskapet. Til sammenligning betaler de ca. 120 millioner NOK pr. år for å være med i EØS.