Vi fant på noe lurt i år.
Guttetur på hytta i Østerdalen på 17. mai. Logistikken gjorde at det til slutt bare ble meg, minstemann og selvfølgelig hundene. Jeg klarer jo ikke å reise noe sted uten dem, og de oppfører seg som om de eier både hytta og hele Sollia.
Sollia er et lite sted med rundt 120 fastboende og en imponerende sterk identitet og dugnadsånd. Korpset teller seks personer og én aspirant på fiolin. Jeg snakket litt med fiolinisten og hun snakket om hvor vanskelig det var å legge seg på riktig oktav/toneart som fiolinist i janitsjarmusikk. Jeg latet som om jeg forsto hva hun snakket om. Vi fikk med oss gudstjeneste med manuell klokker, tog og fest på forsamlingshuset. Tautrekking, natursti, leker for barna og mat og kaker i alle varianter, levert på dugnad. Det bugnet. Jeg tror faktisk så godt som alle fastboende var der, og de tok imot oss som de eneste utenfra med åpne armer.
Vi satt ved samme bord som en familie som hadde flyttet fra Oslo og kjøpt småbruk med høner, griser og sauer. Bare parkeringsplassen som hørte til leiligheten i Oslo var nok til å finansiere kjøpet.
Vi lærte også om en kommende solliabunad og at «bunad» faktisk ikke er et beskyttet uttrykk. Man kan sy hvilken som helst drakt og kalle den bunad om man vil. Det var nytt for oss.
Gudstjenesten var i Sollia kirke, en av Norges vakreste og best bevarte barokkirker. Den ble bygget i 1738, i tømmer, med plass til bare rundt 85 mennesker. Kirken ble reist fordi kirkeveien til Ringebu var så lang og farlig at folk faktisk omkom på vinterføre derfor bestemte bygdefolket seg for å bygge sin egen. Innvendig er den rikt dekorert av den svenske maleren Erich Wallin, og omtales som et av landets vakreste små tømmerkirkehus. Et lite kunstverk midt i skogen.
Moralen: Dette kommer til å være den 17. mai guttungen husker best. Man trenger definitivt ikke dra til Dubai eller Thailand for å gi ungene opplevelser. Eventyret er stort sett nærmere enn du tror. Og gjerne med hunder på slep.
17. mai-feiring 2026: terningkast 6.