I dag skjer det – dette er alvor
De som definerte apekopper som en "global nødsituasjon" har fått langt mer makt over Norge – hvis de definerer en "global nødsituasjon".
I dag går fristen ut for å reservere oss mot det nye globale helsediktaturet.
USA trakk seg. Israel trakk seg. Norge sa ingenting. Og dermed skjer det som ikke burde skje: En ikke-valgt, korrumpert organisasjon har i praksis fått definisjonsmakten over kriser og nødsituasjoner også her i landet. Det skjer stille – men det har historiske konsekvenser.
En merkedag i taushet
I dag er det 19. juli 2025. En dato som burde stått skrevet med rødt i kalenderen – og kanskje med svart i historiebøkene. For det som skjer i dag, er det som ikke skjer.
Fristen for å reservere seg mot de nye og vidtgående endringene i Verdens helseorganisasjons (WHO) internasjonale helsereglement (IHR) går ut i dag.
Norge har ikke protestert, ikke reservert seg, ikke bedt om utsettelse – og dermed blir vi nå bundet av et nytt regelverk som gir WHO myndighet til å erklære globale kriser og tvinge fram tiltak på tvers av nasjonal suverenitet, folkevalgt kontroll og individuelle rettigheter.
Det skjer uten stortingsdebatt. Uten folkeavstemning. Uten presseoppslag. Og i all hovedsak – uten at folk vet det.
Men det som i dag passerer i stillhet, har betydning av historisk dimensjon.
– Dermed har vi i praksis overgitt styringen av vår helsepolitikk til en korrumpert og ikke-valgt internasjonal helseindustri – uten demokratisk innsyn, ansvarliggjøring eller forankring i folkets vilje, skrev Susanne Heart på sin Substack i går. (1)
Dette handler ikke om helse, men om hvem som får definere hva en «nødsituasjon» er. Og nettopp der ligger det farlige: Når du eier definisjonsmakten, eier du også inngangen til unntakstilstand.
Hvem bestemmer nå? Ikke du.
For å forstå hva som faktisk står på spill når WHO får mer makt, må vi først forstå hvordan de allerede har brukt definisjonsmakten.
Et illustrerende eksempel: Sommeren 2022 erklærte Verdens helseorganisasjons generaldirektør, Tedros Adhanom Ghebreyesus, at apekopper utgjorde en «global helsenødsituasjon».
En dramatisk erklæring. Problemet var at det manglet faglig grunnlag – og ble direkte overstyrt av WHOs leder. (2)
9 av 15 WHO-eksperter stemte imot. 6 stemte for. Resultatet skulle vært avslag. Men generalsekretæren Tedros erklærte krise likevel.
«Det var så jevnt at jeg som generaldirektør måtte skjære gjennom,» sa han.
Han omdefinerte 9–6 som uavgjort – og bestemte alene.
Dette er mannen som nå gis rett til å utløse globale unntakstilstander – på våre vegne.
Da WHO erklærte apekopper som en internasjonal helsekrise, ble det brukt et begrep som til da kun var tatt i bruk to ganger: For polio og Covid-19. Likevel sa WHOs egen ekspert på apekopper, Dr. Rosamund Lewis, at viruset ikke var spesielt smittsomt, at det ikke truet globalt, og at 98 % av smittede utenfor Afrika var menn som har sex med menn – i hovedsak knyttet til enkelte rave-fester i Europa.
Hva slags krise er det?
En symbolsak? En øvelse?
Vel – nettopp det. For i 2021 øvde verdensledere på et apekopp-scenario på sikkerhetskonferansen i München. Der simulerte de en global pandemi forårsaket av en laboratoriemodifisert apekoppstamme. I «øvelsen» døde 270 millioner mennesker. Rapporten ble publisert måneder før det virkelige utbruddet.
Hva forteller dette oss?
At WHO og deres støttespillere vet hvor sterk effekt definisjonsmakten har. Én uttalelse – og verden stenges. Tiltak iverksettes. Penger flyttes. Demokratiske prosesser settes til side.
Definer krisen – og du kontrollerer reaksjonen.
Nettopp derfor er WHO-endringene fra 2024 så farlige. De gir Tedros og hans etterfølgere makt til å erklære slike «nødsituasjoner» uten krav til nasjonal godkjenning, uavhengig faglig vurdering eller juridisk prøving.
Og Norge har nå bundet seg til dette.
Definisjonen av en "krise" er nøkkelen til diktatur
En pandemi. En trussel. En krise.
Tre ord som tidligere hadde konkret innhold – men som nå er blitt elastiske begreper, tøyd og formet av politikere og byråkrater for å gi dem én ting: mer makt.
Dette er ikke paranoia. Det er presist beskrevet i både de nye WHO-reglene og i norsk lovgivning. Med de nylig vedtatte endringene i Det internasjonale helsereglementet (IHR) har WHO fått ensidig definisjonsmakt.
De trenger ikke lenger påvise faktisk fare. Det holder å hevde at noe kan utgjøre en risiko.
– Med disse endringene har WHO fått myndighet til å definere trusler, erklære pandemier og påtvinge tiltak som kan gripe direkte inn i våre liv – helt ned på individnivå, skriver Heart.
Det er ikke lenger nødvendig at en sykdom faktisk truer liv og helse i Norge. Det holder at WHO ser en utvikling et annet sted – og kaller det en internasjonal nødsituasjon. Norge har nemlig bundet seg til å adlyde. Det skjer automatisk, uten nasjonal debatt, og uten at våre egne fagfolk eller folkevalgte kan overprøve det.
Det samme skjer nå også i norsk lov: Professor i rettsvitenskap, Benedikte Moltumyr Høgberg, advarer mot regjeringens nye sivilbeskyttelseslov – som gir nasjonale myndigheter adgang til å erklære unntakstilstand og tvinge befolkningen til arbeid, selv i fredstid. (3)
Her er det regjeringen selv som bestemmer når en krise foreligger. Ikke Stortinget. Ikke domstolene. Ikke folket.
– Vi får en slags dominoeffekt av fullmakter hvor regjeringen får fullmakt til å innvilge seg selv flere fullmakter. Snedig lovgivning, som bare dyktige jurister kan finne på, skriver Høgberg.
Formuleringen er utrolig vag: Det holder at «rikets sikkerhet er truet». Hva betyr det?
– Et kabelbrudd i Østersjøen?
– En datalekkasje?
– En Twitter-kampanje?
– En influensa med nytt navn?
Hvis regjeringen trykker på den semantiske nødknappen, ruller hele maskineriet i gang. Akkurat som WHO trykket på knappen i 2022 med «apekopper» – og fikk det de trengte: fullmakter, penger og kontroll.
Krise er ikke lenger en beskrivelse. Det er blitt en nøkkel.
Og når den nøkkelen nå deles ut til WHO og den norske regjeringen – uten kontrollmekanismer, og uten avgrenset varighet – har vi forlatt demokratiets beskyttende rammer og åpnet døra til noe helt annet.
DDR-fullmakter i fredstid
Vi har i Norge én gang tidligere sett at regjeringen fikk lov til å utøve makt uten å konsultere Stortinget: Våren 1940, da den norske statsmakten måtte flykte fra tysk invasjon.
Elverumsfullmakten ga regjeringen midlertidig lovgivende myndighet – fordi det var fare ved opphold. Fordi Stortinget ikke kunne samles.
Men i 2025 trengs ikke krig. Ikke invasjon. Ikke engang en fysisk trussel. Nå holder det at regjeringen mener «rikets sikkerhet er truet». Og selv om Stortinget er samlet, kan regjeringen gå forbi dem og utstede egne regler som bryter med gjeldende lover.
Det kalles «ekstraordinære fullmakter». Men realiteten er at vi med dette får en lovgivende utøvende makt – noe Grunnloven aldri åpnet for.
– Stortinget velger i disse dager i stedet, og vel vitende om dette, å utstede en fullmakt som går lenger enn det vi noen gang har sett i Norge, skriver Benedikte Moltumyr Høgberg.
Dette er ikke en løs påstand. Det står i klartekst i lovforslaget: Regjeringen kan overstyre Stortingets lover. Den kan pålegge arbeid (tvangsarbeid eller Gulag). Den kan hente inn sensitive personopplysninger. Den kan bruke vetoretten mot Stortinget dersom flertallet senere angrer og prøver å reversere fullmaktene.
Og det stopper ikke der.
Fullmaktene gir:
Plikt til arbeid – for alle mellom 18 og 72 år.
Tvangskurs og omplassering – med forberedelse i fredstid.
Fullmakt til å ignorere klageregler og saksbehandlingstid.
Tre års fengsel ved motstand.
Dette ligner mer på DDR enn på Elverum. Det er derfor Høgberg bruker begrepet DDR-paragrafen. Den etablerer informasjonsplikt til staten – ikke taushetsplikt for borgeren.
Dette er den nye beredskapsmodellen: Regjeringen forbereder seg på krig ved å avskaffe demokratiet – på forhånd.
Og vi har sett det før.
I 1933 fikk Adolf Hitler ekstraordinære fullmakter fra den tyske Riksdagen. I Roma ble Cæsars etterfølger Augustus utnevnt som diktator for å «gjenopprette orden». De kalte det krise, og de fikk det de ønsket: Total makt, på ubestemt tid.
I Norge skjer det nå – med moderne språkdrakt og påtatt velmenende retorikk.
Men prinsippet er det samme: Når utøvende makt får lov til å definere hva som er krise, og samtidig lov til å reagere uten å bli kontrollert, da har vi forlatt det konstitusjonelle rammeverket.
Når WHO sier "krise", kan de ta styringen – også i Norge
Det finnes en vanlig innvending mot kritikken av WHO: «Men dette er jo ikke bindende. Norge kan velge å ikke følge det WHO sier.»
Denne påstanden var aldri helt sann – og etter 19. juli 2025 er den direkte feil.
Ved å ikke trekke oss innen fristen, har Norge akseptert de nye endringene i Det internasjonale helsereglementet (IHR). Endringer som i praksis gjør WHO til en styrende aktør i helsepolitikken – også i Norge.
«Endringene gir WHO uforholdsmessig påvirkning på våre nasjonale helseresponser gjennom WHO-direktiver. [...] De innebærer en risiko for uberettiget innblanding i vår suverene rett til å fastsette helsepolitikk.» — Robert F. Kennedy jr. og Marco Rubio, 18. juli 2025
USA trakk seg. Israel trakk seg. Norge lot være.
Dermed gjelder endringene også her:
WHO kan erklære en Public Health Emergency of International Concern – og Norge er forpliktet til å følge opp.
WHO kan kreve bruk av digitale helsedokumenter, også for norske borgere.
WHO kan be om vaksinedeling, behandlingskoordinering og global respons.
WHO kan definere informasjon som et helsetiltak – og dermed kreve sensur av det de kaller «skadelig informasjon».
WHO trenger ikke vise til høy dødelighet, alvorlig smittefare eller faktisk krise – det holder med «potensiell risiko».
Susanne Heart beskrev det presist:
«Dette handlet ikke bare om helse, men om retten til å bestemme over egen kropp, egne valg og eget liv. Det handlet om individets frihet, menneskerettigheter og nasjonal suverenitet.»
Og her er det avgjørende: WHO trenger ikke støtte fra nasjonale fagmiljøer, og kan overstyre egne ekspertpaneler – som vi så i apekoppsaken i 2022.
Når WHO trykker på kriseknappen, er Norge nå låst til å reagere. Ikke fordi folket har bestemt det. Ikke fordi en domstol har vurdert det. Men fordi regjeringen har signert – og Stortinget har tiet.
Vår nasjonale suverenitet er dermed gjort betinget – av en organisasjon ingen av oss har valgt, og ingen av oss kan stille til ansvar.
Hvorfor dette skjer akkurat nå
Noen spør: Hvorfor akkurat nå?
Svaret er enkelt: Krisen er blitt et politisk verktøy – og 2020-tallet er tiåret hvor det skal settes i system.
Krisen er ikke lenger et unntak. Den er blitt normaltilstand. En tilstand makten selv kan erklære, for så å bruke den som brekkstang for å innføre lover, systemer og kontrollmekanismer som aldri ville blitt akseptert i fred og ro.
– Det høres tilforlatelig ut, og kanskje også helt betimelig, i en tid hvor krigsfrykten herjer i Europa. Og det er nettopp det som blir den retoriske brekkstangen for å få dette gjennom, skrev Høgberg.
Nettopp det: Retorisk brekkstang.
Krig, pandemi, terror, klima, cyberangrep, strømpriser, barnas psykiske helse, global ulikhet – listen over «kriser» som må «løses raskt» vokser for hver måned.
Jo flere kriser, jo færre prosedyrer.
Jo mer akutt det fremstilles, jo mindre debatt.
Jo mer vi frykter, jo mer gir vi fra oss.
Det er ikke tilfeldig at WHO endret sitt regelverk etter Covid-pandemien, mens Norge samtidig planla ny sivilkriselov.
Det er ikke tilfeldig at WHO i 2021 trente på en apekopp-pandemi, og erklærte en 14 måneder senere.
Det er ikke tilfeldig at regjeringen i 2025 kan tvinge deg til å jobbe, samtidig som WHO kan kreve vaksinebevis for å reise eller jobbe.
Dette er synkronisert, og det er bevisst.
Det handler ikke om én krise. Det handler om systemet som krisene brukes til å bygge.
En infrastruktur av kontroll – satt i verk under dekke av ansvarlighet, solidaritet og beredskap.
Men i realiteten: et nytt styringssystem der du som individ, og vi som nasjon, mister kontroll.
En ny totalitær struktur bygges – med helse som påskudd
«Det handler om helse.» «Det handler om beredskap.» «Det handler om å redde liv.»
Slik lyder refrengene hver bidige gang nye inngrep i demokratiet innføres. Helse er blitt det perfekte skjold.
For hvem vil vel stille kritiske spørsmål når man «bare vil beskytte befolkningen»?
Men det som nå bygges, er ikke et helsevesen. Det er et kontrollapparat – et teknokratisk nettverk av aktører, plattformer og traktater, som binder nasjoner og enkeltmennesker til en overnasjonal infrastruktur ingen har stemt på.
Arkitektene er kjent:
WHO – ledet av en ikke-medisinsk generaldirektør med politisk fortid i et regime anklaget for grove menneskerettighetsbrudd.
CEPI og GAVI – finansiert av Bill Gates, med formål å sikre «likeverdig vaksinedistribusjon» – men i realiteten med enorm innflytelse over vaksinepolitikk og WHO-vedtak.
Verdens økonomiske forum (WEF) – hvis medlemsbedrifter og partnere sitter tett sammen med WHO og EU-kommisjonen for å bygge det digitale rammeverket for kontroll (vaksinepass, reisebevis, helsesertifikater).
EU – som nå bygger sin egen «HERA» (Health Emergency Response Authority), og samarbeider tett med WHO for å lage et felles «pandemisk styringssystem».
Nasjonale helsemyndigheter – som lojalt følger opp WHO-direktiver, mens de kaller det «folkehelse» og later som det er nasjonalpolitikk.
Dette er en ny maktstruktur, bygget gjennom:
Uvalgte byråkrater
Private stiftelser
Globale avtaler som omgår nasjonale parlament
Krise- og beredskapsretorikk
Og på innsiden: dine data, ditt helseregime, din lydighet.
Helse brukes som påskudd. Ikke fordi helse er uviktig, men fordi det er personlig. Det berører deg direkte. Det er følelsesstyrt. Og derfor: det mest effektive virkemiddelet for å innføre autoritær styring uten motstand.
Det er ikke lenger våpen som brukes for å kontrollere befolkningen. Det er folkehelse.
Og når du først har godtatt at kroppen din er fellesskapets eiendom i krisetid – da har du akseptert mer enn bare et smitteverntiltak. Da har du overgitt deg.
Og Norge? Stille. Uten debatt.
Mens USA sier nei, mens Israel trekker seg – og mens jurister, fagforeninger og varslerne i akademia roper varsko – hva gjør Norge?
Ingenting.
Ingen folkeavstemning. Ikke nevneverdige forsidesaker. Det hele har passert i taushet. Og det er kanskje det mest avslørende av alt:
At et så dramatisk inngrep i vår nasjonale suverenitet, i vår helselovgivning, i våre rettigheter – ikke vekker en eneste ryggmargsrefleks i det politiske systemet.
Stortinget?
Uinteressert. De er travelt opptatt med å vedta en ny sivilbeskyttelseslov som gir regjeringen mulighet til å beordre deg til å jobbe hvor som helst, når som helst, med hvem som helst – og å fravike lovene de selv har vedtatt.
Mediene?
Fraværende. De som i 2020 dekket hver host og hver pressekonferanse i timevis, har nå ingen interesse av å fortelle deg at Norge har gitt fra seg retten til å definere hva en krise er.
Ingen spør hvem Tedros er. Ingen undersøker CEPI. Ingen spør hvordan WHO fikk denne makten – og hvorfor vi ikke sa nei.
Norge har sluttet å føre offentlig samtale om makt.
Vi diskuterer kjønn. Vi diskuterer Pride. Vi diskuterer stønadssatser og elbilmoms. Men når det største maktoverføringsprosjektet siden EØS skjer – uten folkeavstemning og uten åpen debatt – da sier vi… ingenting.
Likevel passerte fristen i stillhet – uten at noen voksne fulgte med, og uten at individet ble hørt, skriver Heart.
Det som burde vært en bred, prinsipiell diskusjon om suverenitet, ytringsfrihet, helse, kropp og kontroll – ble isteden bare en dato som gikk ut på kalenderen.
Hva nå? Hvorfor vi aldri gir oss
Mange forstår fortsatt ikke hvorfor noen av oss kverner. Hvorfor vi ikke bare går videre. Hvorfor vi stadig vender tilbake til det som skjedde under pandemien – til nedstengningen, munnbindene, vaksinepresset, sensuren, overdødeligheten og bivirkningene.
De sier vi må legge det bak oss. At vi må gå videre. At det er over nå.
Mange vet innerst inne at noe var galt. At bivirkningene tok liv. At tiltakene var absurde. At systemet sviktet.
Men de orker ikke stå i det. De vil glemme. De vil ikke innrømme – ikke overfor andre, og kanskje ikke engang overfor seg selv – at de ble lurt.
Og det ble de. Lurt av autoriteter. Av mediene. Av sin egen trygghetstrang.
Men her er hva de ikke har forstått:
Vi kverner ikke fordi vi henger oss opp i fortiden.
Vi kverner fordi de gjør det igjen.
I 2009 ble vi lurt. WHO erklærte svineinfluensa som pandemi – uten grunn. I 2013 innrømmet FHI at det faktisk aldri var noen pandemi. Likevel hastegodkjente de en eksperimentell vaksine. Resultatet ble en vaksineskandale – med livsødeleggende konsekvenser.
Og hva skjedde? Ingenting.
Ingen ble stilt til ansvar. Tvert imot – de samme aktørene fikk fortsette. De ble til og med forfremmet. Og da 2020 kom, var de klar igjen. Denne gang med mer makt, mer panikk, og mindre debatt.
Nå – i 2025 – justerer de lovverket for å hindre at vi protesterer neste gang.
De bygger systemet slik at de ikke trenger å overbevise oss. Det skal være nok at WHO sier det er krise. Kanskje på grunn av en ny virusvariant. Eller kanskje fordi Tedros ser seg lei på fotsopp eller hemoroider og erklærer «internasjonal helsenødsituasjon».
Det er derfor vi ikke gir oss.
Fordi det skal ikke skje igjen.
Og fordi alt som skjedde i dag – eller ikke skjedde – viser oss at det kommer til å skje igjen.
Vi vet det nå, med sikkerhet: Myndighetene ønsker ikke å hindre nye krisenarrativ.
Tvert imot – de ønsker seg kriser.
De vil bruke dem.
Strategisk. Målrettet. Autoritært.
Fra og med i dag vet vi én ting med absolutt klarhet:
Våre myndigheter er ikke på folkets side.
De er vår fremste fiende.
De har valgt makt framfor frihet. Løgn framfor sannhet. Kontroll framfor tillit.
De fortjener ikke tillit. Ikke respekt.
De har brutt samfunnskontrakten.
Hver eneste dag vi våkner, må vi vite én ting:
Det er oss – mot dem.
Totalitære regimer pleier å implodere av sin egen absurditet. Av sitt eget tyranni. Av sine egne løgner.
Vår oppgave er å gi fart.
-----------------------
Lenkene ligger i kommentarfeltet.
Du kan støtte mitt arbeid ved å vippse til: 911 75 352.
(1)
susanneheart.substack.com/p/…
(2)
steigan.no/2022/07/who-erkla…
(3)
nettavisen.no/norsk-debatt/n…