Kjell Arild Pollestad 👇👇🇳🇴🌹👏
De tre siste gangene jeg har vært i Oslo, er jeg blitt utsatt for noe vi aldri kjente til før, men som vi nå må avfinne oss med til stadighet: «Buss for tog»! Det var høyreblårussen som la ned vårt trauste NSB og multipliserte antall høyt gasjerte direktører ved at driften, skinnegangen og vognene havnet i adskilte selskaper. I tillegg fikk hovedstrekningene hver sin «operatør» – og dermed ble det enda flere direktører å lønne!
Det var markedskreftene som skulle overta mest mulig i Erna-land. Man glemte å ta høyde for at markedskrefter lett blir kraftløse i grisgrendte strøk, og vårt fedreland er – som helhet betraktet – særdeles grisgrendt. Vi er for få til å fylle de tallrekker som kreves for å sikre en bærekraftig profittrubrikk i regnskapene. Hadde blårussen skjønt seg på geografi, kunne mange tabber vært unngått.
Selv sogner jeg til Sørlandsbanen, som går fra Stavanger til Oslo.
Det er 64 år siden jeg tok den første gang, men reisetiden er ikke blitt nevneverdig forkortet. I jappetiden på 1980-tallet ble det lansert en ny togtype, «Signatur», som skulle gjøre turen nesten to timer raskere. Det ble med noen få forsøk, for skinnegangen var ikke bygget for farten, og blant knauser og furutrær i Telemark ble passasjerene «sjøsyke».
Sørlandsbanen drives nå av en engelsk «operatør», GoAhead – et bastardnavn i vårt norske landskap. Selskapet medbrakte et dårlig rykte fra England som raskt fikk sin bekreftelse her, så allerede neste år er det mislykkede eventyret over. Bare noe så dumt som å kalle strekningen «Sørtoget»! De burde la navnet følge banen, som i all skrøpelighet ligger der den ligger, og ikke et tog som så ofte blir "Sørbussen".
Tirsdag den 9. juni hadde jeg billett fra Bryne stasjon kl. 9.17. Mandag kveld kom meldingen om at det ble buss for tog. Da var tålmodighetens grenser overskredet. Jeg fritok meg fra bryet med å endre billetten, men gikk likevel på toget kl. 7.07 neste morgen.
Konduktrisen var en vennlig ung østlandsdame. Hun var på min side nesten før jeg hadde nevnt mine tidligere bussturer, og skaffet meg straks plass i vognen der kaffe er inkludert. Før kaltes den «komfortavdelingen», men siden «komforten» var til forveksling lik den vi fant i resten av toget, er navnet jekket ned til «ekstra». Man betaler 150 kroner for «gratis» kaffe eller te. Men så lavt fløy skytsenglene denne regntunge morgenstunden at jeg til og med slapp dette lille ekstragebyret.
En buss kan aldri erstatte et tog. «Buss for tog» er en hån mot de reisende. På bussen sitter jeg som en fange, fasttjoret av setebeltet, og med minimalt inntak av fuktighet – for å bli spart for «toalettets» trange pinligheter. Ikke sjelden er det dessuten i ustand …
På toget kan en forfatter ha en helt normal arbeidsdag, og jeg «mister» mindre tid enn om jeg tok fly. I dag stod Dostojevskij og et gjensyn med «Brødrene Karamasov» på programmet. Leselyset er skarpt, selv i de lengste tunneler, setene kan senkes til hvilemodus, og «kaféen» er bare en vogn eller to unna.
Denne tirsdagen i juni var det pøsregn fra Bryne til Oslo S. Jeg liker regn så lenge det kan betraktes gjennom et vindu. Siden jeg skulle bo i mitt gamle kloster, var det meningen å ta trikk eller bane til Majorstuen, men «ruter-appen» nektet å virke og noe billettsalg fant jeg ikke, så jeg gikk hele Karl Johan og hele Uranienborgveien til fots og kom gjennomvåt til klosterets port.
Klærne i kofferten var heller ikke tørre. Men selv på en gammel skrott er kroppsvarmen den beste vikar for tørketrommelen, så etter en lang middag hos gode venner var jeg mer tørrlagt på utsiden enn på innsiden.