CC Gen. Raaby
Folkeretten trekkes ofte frem i politisk sammenheng som om den erstatter forsvarsevne.
Folkeretten bygger ikke på idealisme alene. Den bygger på stater.
En stat er ikke først og fremst definert av grenser på et kart, men av evnen til å kontrollere og forsvare sitt eget territorium.
Det er selve kjernen i suverenitet.
En stat kan ikke outsource dette ansvaret. Den kan ikke vedta seg bort fra det. Den kan heller ikke håpe at andre skal løse det når krisen kommer.
Folkeretten er derfor ikke et alternativ til forsvar.
Folkeretten forutsetter forsvar.
FN-paktens artikkel 51 gir stater både retten og ansvaret til å ivareta egen sikkerhet. NATO-traktatens artikkel 3 går enda lenger. Den forplikter hver medlemsstat til å opprettholde og utvikle egen forsvarsevne.
Dette er ikke bare juss. Det er fundamentet for statens legitimitet.
Derfor er det verdt å stille et ubehagelig spørsmål:
Hvordan har norske regjeringer forvaltet dette ansvaret etter den kalde krigens slutt?
I over 30 år har skiftende regjeringer med ulik partifarge tatt ut en stadig større fredsdividende. Forsvaret ble redusert i struktur, volum, beredskap og utholdenhet. Mobiliseringsforsvaret ble bygget ned. Lagerbeholdninger forsvant. Luftvern, ammunisjon, reservestrukturer og nasjonal robusthet ble nedprioritert.
Dette skjedde ikke fordi trusselen nødvendigvis var borte, men fordi man politisk valgte å prioritere annerledes.
Troen på at geografi, internasjonale institusjoner og allierte alene kunne kompensere for nasjonal forsvarsevne fikk dominere.
NATO er ikke en erstatning for norsk forsvarsvilje.
Alliansen bygger på at medlemslandene selv tar ansvar.
Det er nettopp derfor artikkel 3 eksisterer.
Krigen i Ukraina har brutalt minnet Europa om noe generasjoner før oss tok som en selvfølge: Statens mest grunnleggende oppgave er å beskytte eget territorium og egen befolkning.
Ikke om femten år. Ikke etter neste langtidsplan. Kontinuerlig.
Forsvarsevne kan ikke improviseres når krisen allerede er der. Den må bygges over tid, politisk, økonomisk, kulturelt og militært.
Forsvarsdebatten handler derfor om mer enn budsjetter og materiell.
Den handler om statens troverdighet.
Og ytterst sett om hvorvidt Norge tar sitt mest grunnleggende ansvar som suveren stat på alvor.
Kilder
1. United Nations – FN-pakten, artikkel 51 om staters rett til selvforsvar.
2. North Atlantic Treaty Organization – NATO-traktaten, artikkel 3 om medlemsstatenes plikt til å opprettholde og utvikle egen forsvarsevne.
3. Forsvarskommisjonen av 2021 – Rapporten «Forsvar for fred og frihet» (2023), som beskriver svekket beredskap, redusert utholdenhet og behovet for betydelig styrking av norsk forsvarsevne.
Om jeg skal kommentere, ikke denne vurderingen om noen andres vurderinger, av våre samtidige. Ja så er det at noen stemmer er særdeles tilbakeskuende. Man løser neppe problemer med å klandre bakover.
Det er en rar vekt å bruke når man i stor grad klandrer bakover og hevder kun «jeg» ser fremover.
Gen. Raabye fremstår som nøktern og IKKE MINST lyttende.